Vinter OL 2026 er i full sving og jeg har fulgt sånn halvveis med. Forleden dag var det Snowboard Big Air finale. Jeg ble overrasket over hvor kjedelig det var. Det var ingen kreativitet, ingen variasjon. Her har du eliteutøvere som gir alt de har på et 30-40 meter høyt hopp, men de eneste triksene de tar er spin, på spin, på spin. Ja, så klart, det er en grab i ny og ne, men grabene er visstnok også hovedsakelig for å få raskere rotasjon. Og alle kjører samme grab… Kanadiske Jobin Francis var den eneste utøveren jeg bet meg merke i. Han prøvde seg ihvertfall på noe litt annet, litt rodeo og method-grabs. Jeg tenker ikke at utøverne er skyld i dette, og jeg tror nok så absolutt de er kreative typer som helt fint kan finne på andre tricks. Men det virker som poengsystemet i OL klarer å gjøre snowboard rigid og ensformig. En sport som vanligvis flyter over med adrenalin, frihetsfølelse og mot-kultur evner OL arrangørene å redusere ned til ørten 1080 eller 1440 på rappen.

I Big Air får du poeng i flere dimensjoner:

• Vanskelighetsgrad
• Utførelse
• Landing Det virker for meg som de da regner de vanskeligste triksene for å være spins.

Når dommerne favoriserer spins såpass mye blir det åpenbart kjedelig, så kjedelig at den amerikanske kommentatoren etter finalen uheldigvis har en hot-mic, altså en mikrofon som egentlig skulle vært slått av, sier «That was boring, that was so boring.” Min misnøye er stor, og det er ikke bare meg. På internett ser jeg kommentarer om at Big Air er den kjedeligste snowboard grenen etter Cross Country Snowboarding

Visstnok har snøbrett legenden Terje Haakonsen uttalt sin misnøye om snowboard i OL. Han påpeker at snowboard i OL er styrt av Fédération internationale de ski (FIS), en organisasjon som ikke er drevet av snøbrettkjørere. Visstnok har de vært fiendtlige ovenfor eksisterende snowboard organisasjoner. Terje er muligens partisk da han selv var med å stifte snowboard organisisjonen han hevder FIS var fiendtlige mot, men samtidg bærer det han sier mye vekt. Terje var en av pionerene innenfor snøbrett, ikke bare i Norge men på internasjonal basis. Jeg anbefaler å lese intervjuet med han selv da det forklarer situasjonen mye bedre enn jeg klarer. Link til intervju

Jeg tenker det er naturlig å sammenligne situasjonen i snowboard i OL opp mot klatring, eller rettere sagt det som blir kalt comp climbing (konkurranse klatring). Konkurranse klatring kan nemlig sies å være en ganske rak motsetning av situasjonen i snowboard. I comp klatring er flyttene store, eksplosive og dynamiske. Klatrerne utfører flytt man svært sjelden ville kommet over på fjell og stein ute i naturen. Klatring på klatresentere hadde lenge som hovedfunksjon å trene til utendørsklatring. Comp klatring derimot, kan på mange måter minne mer om parkour enn klatring. Konkurranseklatring er også relativt omdiskutert, men i forskjell til Big Air snowboard er det i det minste spennende å se på. Utøverne sin kreativitet blir heller ikke begrenset på samme måte som i big air. I klatrekonkurranser ser man regelmessig forskjellige utøvere løse samme rute på vidt forskjellige måter. Dette gjør konkurransen engasjerende og morsom å se på.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men oppsummeringen blir vell at det bør legges inn en innsats i å gjøre konkurranser spennende å se på, ikke bare teknisk imponerende. Både for at publikum skal gidde å se på, og for å la utøverene ha påvirkningskraft i sporten, og for å la de forbli kreative.