Skrivefeil og formuleringer ble revidert 6. Juli. Mye lettere å skrive på et tastatur i sofaen, enn på mobilen i teltet eller på en slitsom benk.

I dag tidlig våknet jeg til behagelig, kjærlig stryking i nakken. Dette var litt underig stryking tenkte jeg. Jeg snudde meg for å undersøke hva dette var, og blikket til en spissmus møtte meg. Det blir sinnsykt varmt i teltet på morgenen, og vi hadde derfor åpnet innerteltet. Da kom tydeligvis musen inn for å sjekke formen. Jeg varslet Selma, og aldri før har den jenten våknet så fort til. Ikke som jeg har vært vitne til i hvertfall. Vi fikk kastet musen ut og den pilte inn i naboteltet, inn til Edgar, istedenfor. Vi varslet Edgar, men han sa han hadde hengelås på teltet, så ikke noe å bekymre seg for.

Vi laget oss en bedre havregrøtfrokost før vi trasket bort og tok oss et bad. Deretter gikk vi videre på konsert.

Diket, en norsk-svensk gruppe med harpe, violin, gitar, bass og trommer. Noen av medlemmene i bandet er også kjent fra bande Benedikt, som jeg har hørt mye på. De spilte hypnotiserende og deilig musikk. De hadde kanskje en tendens til å snakke litt lenge mellom sangene, men jeg synes egentlig dett er litt fint når artistene gir sangene litt mer kontekst på konser. Da får man liksom enda mer ut av det kontra bare høre platen.

Etter dette var det Pumpegris, med norsk folkemusikk. Imponerende lyrikk og flotte stemmer. Publikum brøt og ut i en slags sportslig folkedans, som var kult men det stjal noe fokus fra musikken. Gitaristen og felespilleren hadde på Norgedrakt og formidlet at vi skulle knuse Elfenbenkysten senere.

Jeg tok på meg haikostymet jeg sist uke kjøpte med min halv-bror på kostymesalg hos Det Norsk Teater. Dette var en stor suksess. Ikke bare personlig, men for andre festivalgåere. Altså ikke selve påkledningen, men at jeg gikk rundt i det. Det var mange som ville ta bilde med meg og synes det var gøy. Jeg følte mange måter jeg spredde litt glede og bidro til å gjøre festivalen gøy for andre.¹

Da vi kom tilbake til leir var det duket for VM-kamp. Edgar hadde samarbeidet med en annen leir (Camp Glitter, naboen til Camp Purre) for å få til å se Norg spille mot Elfenbenskysten. De hadde satt opp prosjektor og lerret, med en stor powerbank, og masse stoler og benker. En skikkelig dugnadsinnsats for felleskapet. Tilsynelatende alle nordmenn på Roskilde kom hit for å se kampen, selv min onkel Knut kom. Når Norge først scorer sitt første mål var det enorm iver i publikum. Når Elfenbenkysten så scorer, var det en felles skuffelse under paviljongen. Men når Norge tilslutt vant, var hele området i ekstase. En av de mer unike fotballkampene jeg har sett.

Etter kampen gikk vi litt rundt. Opp på en stor treinstallasjon hvor en mann spurte om vi ønsket å lukte på jord han hadde plukket med seg og tatt med til estivalen. Selma ønsket ikke dette. June og meg var åpene for å lukte litt. Det luktet jord. Noe senere dro vedkommende i gang trommeslåing foran bålet (de hadde bål oppe på treinnstallasjonen), og folk gikk i sirkler rundt bålet og danset. Etter dette gikk vi ned i “Dream City” og sjekket ut livet og viste fram litt dansetrinn.

Footnotes

1. Kanskje litt teit og skrytete å si, men jeg tenker jo dette er min blogg, og hvis jeg følte det sånn så kan jeg skrive det hvis jeg vil. ↩