Planen var orginalt å ha ett innlegg for hver dag på Roskilde, men da hovedkonsertdagene startet ble det fort veldig lite tid til å sitte og blogge. På konsertdagene var regemessig 10-12 timer med konserter og andre ting som skjedde. I tillegg til dette mistet jeg mobilen min på Honningbarna konserten som gjorde det lit vanskelig å blogge. Jeg fant heldigvis mobilen igjen dagen etter, den så helt knust ut, men etter jeg tok av beskyttelses skjermfilmen var den så god som ny.

Honningbarna var forøvrig super bra, men med mobil og engangskamera mistet, var energien litt laber fra min side. De gikk også på 02:30, så jeg var rimelig trøtt. Ingen bilder fra denne konserten av åpenbare grunner.

Denne poste blir egentlig litt ulik de andre. Jeg tenker at det ikke gir helt mening å gå gjennom alle artistene og opplevelsene i kronologisk rekkefølge som på tidligere dager. Det blir heller litt høydepunkter og opplevelser.

Et av de første høydepunktene på hoveddagene var nok 02:30 DJ-settet til Yousuke Yukimatsu eller ¥ØU$UK€ ¥UK1MAT$U som han også går som. Yousuke har veldig lite musikk utgitt, og plasserer seg som en DJ, ikke som en produsent. Så dette ble åpenbart klubb stemning. Første låten i settet er fra Skrillex, og jeg forstod da at dette måtte bli bra. Yukimatsu var god til å dra publikum inn, og stemningen i publikum var kul. Alle var kule som var der. Bortsett fra han ene 18-åringen ved siden av meg som hadde kammeraten sin på Facetime hele konserten. Behagelig moshing og en frisk energi på et publikum som har varmet opp i tre dager. En sterk kontrast til publikum (og undertegnede) tre dager senere.

Little Simz så jeg for første gang på Roskilde i 2023, like etter hun slapp Sometimes I Might Be Introvert (SIMBI). Jeg ble umiddelbart en fan. Jeg dro på konsert med henne i Oslo vinteren samme år. I ettertid har hun sluppet solide plater, men som ikke helt lever opp til debutalbumet for min del. Derfor ble jeg overrasket over hvor bra jeg synes disse nye sangen passet inn i settet hennes. Det var en megabra konsert, og jeg koste meg. Høydepunkene var allikavel sangene fra SIMBI.

Oklou er en artist jeg har fått med meg litt på forhånd fordi min halvbror Per har hørt mye på henne. Jeg har tidligere ikke blitt helt frelst, men på konserten hennes ble jeg helt solgt. Det var drømmende og vakkert. Hun spilte på en lysende fløyte. Vil si musikken er en miks av elektronisk og alternative. Låten Harvest Sky var rørig. Dette var nok muligens den beste konserten jeg var på i løpet av festivalen, litt avhengig av hvem som spør. Dessverre var publikum forferdelige. Det var enormt mye prating overalt rundt meg, hovedsaklig om urelevante ting som jeg syns man fint kunne gått et annet sted og pratet om. Såvidt jeg har fått med meg er dette ett Gen-Z fenomen, og jeg fikk lyst til å kutte kontakt med alle jeg kjenner i denne generasjonen (sorry Selma). Ca. midt i stoppet de showt fordi noen i publikum fikk et illebefinnede og måtte hentes ut.

David Byrne, legenden kjent fra Talking Heads bydde på et fremragende show med et bevegende band. Alle som spilte instrument gikk rundt på scenen mens de spilte, nesten som et korps. Det var blå drakter på alle, og tematiske videoer på skjermene bak. Byrne hadde herlig publikumskontakt, og det hele føltes veldig intimt; noe som var nokså overaskende med et hovedsaklig mannlig publikum med gjennomsnittsalder på 60-og-et-halvt-surpomp. Uansett, er David Byrne en artist jeg absolutt ikke ville gått glipp av. Har vært stor fan helt siden jeg så konsertvideoen til Talking Heads: Stop Making Sense. Jeg har til og med en tattovering av David Byrne fra denne filmen på håndleddet.

Lily Allen var nok ett høydepunkt. Jeg forventet ikke så meget, og var ganske sliten på dette tidspunktet i festivalen, men Lily Allen overasket med et slags teatralsk-monologisk stykke. Hun spilte hovedsaklig det nyeste albumet sitt, hvor hun tar for seg et ganske personlig tema som har med utroskap i hennes nylig avsluttede ekteskap. Noen har kommentert at hun virket selvsentrert, men det mener jeg er å misforstå formatet komplett. Jeg tenkte og at Selma mislikte showet, i og med at hun sto og heklet under hele forestillingen, men har forstått på henne at hun likte det. Vi dro videre før det var ferdig for å se Ata Kak, en aritist fra Ghana som popper for tiden. Han spilte på en ganske liten scene, og det var bra vi var tidlig ute, for køen ble lang. Han var et stort glis hele showet, og hadde en energi som var ferskere enn jeg hadde følt på på flere døgn det tidspunket. Anbefaler å sjekke ut musikken på streaming, men dette er egentlig en artist som absolutt bør oppleves live.

Wolf Alice var en gruppe jeg hadde gledet meg mye til å se, og jeg synes de er veldig flinke og har en god, variert diskografi. Men jeg synes dessverre ikke de leverte helt. Sceneshowet var nokså dølt med en sølvfarget bakgrunn. Det var ikke super mye publikuminteraksjon, og de spillte dessutten ikke Lipstick On The Glass som jeg hadde gledet meg til å se live. Forglemmegja

Truck Violence var og et band jeg hadde sett fram til å få med meg. De er en kanadisk gruppe som har veldig mye energi. Edgar informerte meg på forhånd om at sjangeren deres visstonk ble kategorisert som “Pigfuck” hva nå enn det er. Veldig bråkete musikk på en fet måte. Dessverre spillte de bare i smått 30 minutter, noe som var litt skuffende.

Ethel Cain hadde jeg lyst til å få med meg, men hun kolliderte med Truck Violence, så jeg fikk bare med meg et lite kvarter. Inntrykket mitt var at dette var såpass slow at det sansynligvis passer bedre i en enkeltkonsert-setting enn på festival. Man må nesten stå og bli litt revet med. Mye prat i publikum her. Dog veldig kul sceneinnredning med masse gress og sump.

Til sist kan jeg og nevne Snuggle. Et band jeg så vidt hadde hørt på før, men nå i ettertid av festivalen har blitt litt hektet på. Edgar var veldig pådriver for å dra på denne, som var litt krampe ettersom de spilte kl 12:00 den siste dagen. Men jeg er glad jeg slang meg med, for de var veldig kule. Også på dette showet var det noen som fikk et illebefinnende og måtte hentes ut. Noe som var litt overaskende til et så chill gig.

Jevnt over har det vært en utrolig gøy festivale. Det har vært lange dager og sene netter med konserter. Det har vært 30 grader og sol, men også regn, vind og det hele. Jeg følte vi hadde en veldig god camp i år med Selma, June, Sarah, Laura og Edgar. Jeg har fått musikkinspirasjon fra alle, og podkast anbefaling av Sarah og Laura: Hjemme Bedst.

Vi var også innom et moteshow hos en venneleir, hvor vinneren, Fridtjof, hadde kinakål på hodet som en hatt. Et lite tips til de mer framoverlente motebevisste leserene mine.

Teltstangen til Edgar røk: Selma har heklet to boleroer til seg selv og Cornelia: En fotograf ønsket å ta bilde av Selma. Det var viktig at hun skulle se alvorlig ut: Det alvorlige utrykket smittet over på June, og ingen av de to smilte igjen resten av festivalen: Min menn Jørgen var på dagsbesøk på festivalen: Min onkel Knut sammen med Selma og meg:

Skud også ud til:

• Getdown Services - nesten ikke hørt på i forkant, og forventet ingen ting men det ble 100% feststemmning.
• Clipse - Rapgruppe fra wayback. Godt rap show, noe som ikke er selvsagt for en rap-duo fra 2002.
• Maruja - Tross en sliten festivalgåer (meg) var dette veldig bra. Litt Rage Against The Machine vibe. Skulle gjerne sett live igjen når jeg har litt mer energi.
• Uncle Acid & the Deadbeats - Veldig kult Black Sabbath aktig rock i de 20 minuttene de fikk spille før de ble kuttet av pga. Damon Albarn (Gorillaz) som spilte samtidig klaget på støy.
• Sorry - Band jeg så for noen år siden på Roskilde. Veldig bra, men synes setlisten de hadde valgt var litt merkelig. Ville nok hatt med noen andre sanger. Vil gjerne se enkeltkonsert med disse.
• Kristoffer Kunkel - min tidligere danske kollega som tilfeldigvis løp forbi meg når vi var på vei til The Cure og jeg fikk tatt en kjapp prat med.