Just Mustard var noe jeg fant etter halv-broren min anbefalte meg å abonnere på Rockefeller/John Dee sitt nyhetsbrev. Jeg synes band navnet, Just Mustard, var inspirerende og bet meg merke i bandet. En av grunnene til at jeg har hørt mange ganger gjennom albumet er at det har vært lagret på mobiltelefonen min. Når jeg skal ut og fly har jeg da ofte vendt tilbake til dette (kanskje albumnavnet er en kommentar på hyppigheten av flyreiser?).

Albumet har en veldig drømmende og svevende stemning. Det er mye kul synth. Trommene er tight. Den beste måten jeg klarer å beskrive albumet på er some en slags futuristisk shoegaze. I mye shoegaze opplever jeg ofte at vokalene og det lyriske faller litt vekk eller havner i bakgrunnen. Kanskje er dette til og med er en sentral karakteristikk i shoegaze. En sjanger hvor vokalisten stirrer ned i gitarpedalene går ikke overens med å se publikum i øynene og tydelig artikulere ordene når du synger. Men det er nettopp dette jeg opplever at vokalisten Katie Ball klarer å få til på dette albumet.

På den instrumentale fronten føles det ut som jeg oppdager noe nytt hver gang jeg lytter til albumet. Jeg har bitt meg merke i “droppene “på sangene. Den beste måten jeg klarer å beskrive de på er at de føles ut som man hopper av et tog i fart og fortsetter å løpe ved siden av toget.

Høydepunktene på dette albumet er tittelsporet WE WERE JUST HERE, åpningssporet POLLYANNA og OUT OF HEAVEN. Men dette er absolutt et album jeg mener fortjener å lyttes på i sin helhet.

Bandet spiller for øvrig på John Dee den 9. April 2026.